23 år, psykologistudent
Heisann! Velkommen til en blogg om noe annet enn mote. Her får du lese mye variert, bl.a. blir det tatt opp mange viktige temaer. Du vil også få lese en del om psykologi, selvutvikling og inspirasjon. Jeg håper du liker det du ser og at du snart tar turen tilbake.
Det er så mye jeg har lyst til å gjøre. Heldigvis er jeg ung og har hele livet foran meg, så jeg føler jeg har god tid til å fordele disse tingene utover. Jeg vet ikke om alt blir gjort, men det er lov til å ønske og drømme vel. Her er min drømmeliste, har prøvd å gjøre den så realistisk som mulig, men med noe ekstraordinært:
Besøke alle verdensdelene
Nakenbade
Få drømmejobben
Slutte å bite negler
Kjøpe boblebad, et must
Dra på rundreise i USA
Bygge mitt eget hus
Svømme med delfiner
Gå på dansekurs med kjæresten
Møte Oprah Winfrey
Dra til Afrika å jobbe som frivillig (i januar, iik!)
Jeg ønsker å starte med et nytt fast innslag her på bloggen kalt “Bloggportrettet.” De fleste av dere har nok hørt om bloggportrett før, men jeg vil at mitt skal være litt annerledes. Isteden for å spørre om hva man liker å spise eller se på TV, så ser jeg for meg et bloggportrett som går litt dypere. Av de spørsmålene du svarer på kommer jeg til å velge ut de jeg liker best.
Har du lyst til å være med på “Bloggportrettet” her på bloggen min? Send meg en mail som du merker med “bloggportrettet”, eller sleng inn en kommentar på dette innlegget (husk mailadresse!). Følg med hver søndag!
Jeg fikk et spørsmål fra en leser som lurte på hvorfor alle mulige rare mennesker får seg kjæreste. Dette er faktisk noe jeg har tenkt litt på selv også. Noen ganger kan det føles ut som alle rundt deg får seg kjæreste, ja absolutt alle; hun tykke, hun med den store nesa, hun med kvisene, hun rare osv. Og da sitter man kanskje igjen og tenker: hvorfor vil ingen ha meg? Hva er galt med meg?
For det første så tror jeg dette er et tema som kanskje “rammer” de som går på ungdomskolen mest. I denne alderen er man jo ikke helt utvokst, og man er fortsatt i den fasen der man leter litt etter seg selv. Hvem er jeg? Jeg kan derfor trøste alle som er mellom 12 og 16 år med at når man blir litt eldre, så er det enklere å finne seg en type. Man blir modnere og er kanskje ikke så redd for hva andre vil si: “Jens er egentlig litt søt, men jeg kan ikke være sammen med han, hva vil folk si?.”
Kjærestepar er som oftest satt sammen av personer som er like hverandre. Jeg tror i hvertfall at kjærestepar må ha en viss match på utseende, verdier og interesser hvis forholdet skal vare. Det kan være veldig vanskelig å finne en kjæreste som passer til deg hvis f.eks. byen man bor i ikke er så stor. Derfor er internett en smart løsning, her kan man virkelig finne en fyr som passer perfekt. OBS! Anbefales ikke til personer under 16, mange internettroll ute og går.
Tolmodighet! Tolmodighet tror jeg er nøkkelordet når det gjelder å finne seg en kjæreste. Det skjer som oftest når du minst venter det, og kanskje med en dose flaks. Før du vet ordet av det så kan du faktisk kalle deg for drømmedame.
Hvorfor tror du at “alle mulige rare mennesker” får seg kjæreste?
Alle mennesker er egoister. Selvfølgelig av forskjellig grad, men alle mennesker er egoister og mer egoistiske enn vi selv vil innrømme. Ta for eksempel janteloven, er det ikke oss selv som har suksess, så skal pinadø ingen andre ha det heller. Heldigvis er det ikke alle som følger denne slavisk. Men mange, kanskje også ubevisst.
Jeg synes bare det er litt morsomt dette med egoisme, for det virker som mange mennesker liker å fremstå som totalt uegoistiske. Selv er jeg overbevist om at de fleste mennesker står seg selv nærmest, når alt kommer til stykke så hadde vi nok i de fleste situasjoner valgt oss selv fremfor noen andre.
Jeg vet ikke, vi mennesker er rare. Vi gjør andre tjenester for at vi skal få tjenester igjen, vi gir bort gaver fordi det gleder andre og dermed gleder vi oss selv, vi gir komplimenter for at andre skal like oss, osv. osv. Selvfølgelig er dette satt på kanten, og jeg mener ikke at vi mennesker har en egoistisk baktanke med alt vi gjør. Men likevel synes jeg det er litt morsomt å tenke over.
I går var jeg og min kjære på kino for å se Trolljegeren. Jeg regner med alle har hørt om den nye norske filmen om tusseladder, dovregubber og raglefanter i den norske fjellheimen?
Jeg synes konseptet er helt genialt. Hvorfor har ingen laget en film om troll i Norge før? Troll er jo et norskt varemerket, i hvert fall i norske suvenirbutikker. Filmen er bygget opp som en slags dokumentarfilm og den har mange morsomme scener. Otto Jespersen passer også perfekt som den tøffe trolljegeren.
Det beste med filmen er at det er noe helt nytt. Ingen har kommet med dette før. Trollene er kjempe morsomme og fantastisk laget, men jeg synes dessverre vi ser alt for lite av dem. Filmingen synes jeg heller ikke noe særlig om, i lengden ble det bare slitsomt at de brukte en såkalt “håndholdt” kamerastil. Jeg synes i tillegg at de kunne ha utviklet historien litt mer, filmen ble litt for ensformig og langtekkelig.
For å konkludere må jeg si at dette er en film det absolutt er verdt å se. Jeg kan også tenke meg at den kanskje blir en liten hit i utlandet, det er jo bare utrolig morsomt dette med trollene.
Jeg er faktisk sjokkert over at såå mange toppbloggere sprøyter inn restylane i leppene. Oi, hva skjer med å ha komplekser? Hva skjer med at faktisk alle toppbloggerne har denne “mørke hemmeligheten?” På den andre siden så kan jeg forstå det, hadde jeg hatt to strekmenn som lepper, så hadde jeg nok gjort det selv.
Det jeg synes er trist er at unge jenter føler de må endre på utseende ved hjelp av innsprøytninger og inngrep. En ting er at gamle skrukketroll føler for en oppløftning, men at 20-åringer føler det samme er bare trist. Det finnes jo heller ikke grenser for hva folk gjør for å fa et flott utseende i disse dager; punktvipper, løsnegler, botox, restylane, hårextensions, permanent makeup osv osv. Og det er ikke snakk om å fikse seg opp én gang for en fest, det er snakk om å være nedlesset av disse tingene hver dag.
Jeg må innrømme at jeg er veldig opptatt av utseende selv, og jeg skjønner at personer som hele tiden er i media føler et utseendepress. Likevel synes jeg det er en skummel trend. Hvis man først begynner å gjøre små ting, så er det visst vanskelig å slutte. Fikse litt her og fikse litt der. Hvor skal dette ende?
Hva mener du?
Jeg har forresten tenkt litt på å starte opp med “Bloggportrettet.” Det skal ikke være et slikt bloggportrett der man svarer på ting som: når begynte du å blogge eller hva liker du å spise, men et der man svarer på litt “dypere” og kanskje mer interessante spørsmål. Hva synes du om ideen? Kunne du tenkt deg å lese slike bloggportrett?
Har du mange venninner å kjøpe julegave til? Synes du det er vanskelig å finne på noe unikt til alle? Blir det dyrt i lengden? Jeg har løsningen! Mange av dere har kanskje hørt om dette før, meg jeg synes likevel det er verdt å nevne.
I min vennegjeng (vi er ganske mange da, ca 10 stk) har vi noe vi kaller for Secret Santa. Det går ut på at hver og en av oss får tildelt navnet på en av de andre i gjengen som vi skal kjøpe gave til. Det eneste du vet er hvem du skal kjøpe gave til, du vet ikke hvem som skal kjøpe gave til deg. På denne måten slipper du unna med å kun kjøpe én julegave og i tillegg kan du bruke litt ekstra penger på å kjøpe noe ordentlig.
Det er like morsomt og spennende hvert år! Anbefales
Å grue seg er en forferdelig følelse, men det er vel noe alle mennesker har opplevd. Noen av oss gruer seg kanskje mer enn andre, og opplever ofte denne indre uroen som ikke helt vil slippe taket. Når jeg var mindre gruet jeg meg mye mer enn jeg gjør nå, det har kanskje noe med uvitenhet å gjøre.
Jeg gruet meg spesielt til sprøyter, blodprøver, tannlegen og å sove borte. Andre ting som er vanlig å grue seg for er f.eks. eksamen, foredrag foran flere mennesker eller en fødsel. Jeg har tenkt til på hva man kan gjøre for å grue seg mindre, her er mine tips:
Det du skal i gjennom er en liten del av livet ditt
Tenk hvor liten del av livet ditt en eksamen eller en tannlegetime er. Du går dit, får det overstått også er du ferdig. Prøv å fokusere på at dette er noe du må i gjennom og at det er viktig, men plutselig er det over. .
Ufarliggjør situasjonen
Før var jeg veldig redd for å ta blodprøver, men tenk så ufarlig det egentlig er. For det første kjenner man kun et lite stikk, og for det andre går det fort over. Jeg tror vi mennesker har en tendens til å blåse opp ting veldig, og kanskje har vi hørt skremmende historier fra andre som egentlig ikke vil berøre oss selv. .
Tenk på alle som har det verre enn deg selv
Det høres kanskje fælt ut, men bare tenk over det. Her i Norge gruer vi oss kanskje til å føde, men tenk må de som sitter på huk nede i Afrika og klipper navlestrengen på egenhånd. Det er en ganske stor konstrast til vårt liv. Noen ganger hjelper det å sette ting litt i perspektiv, kanskje er det vi skal i gjennom ikke så ille likevel.
Hva pleier du å grue deg til? Likte du tipsene? Noe å tilføye?
God selvtillit er kjempe viktig. Selvtilliten din er med på å forme hvem du er. Men hva er egentlig god selvtillit? Jeg tenker at god selvtillit betyr å ha tro på seg selv; dette kan jeg, dette er jeg flink til, jeg duger til noe, jeg er bra nok. Selv har jeg alltid hatt god selvtillit, og jeg tror faktisk det har mye med hvordan jeg er oppdratt å gjøre. Jeg har alltid fått positiv feedback fra foreldrene mine, og positiv anerkjennelse fra andre er nettopp noe av det viktigste for oss mennesker.
Hvis vi kun skal være avhengig av hva andre synes om oss, så kan det være vanskelig å bygge opp en god sevtillit. Men jeg synes man skal tenke litt over dette likevel. Vær flinkere til å gi komplimenter til andre, og du vil snart få igjen for dine gode handlinger. Gjør du folk glad, gjør du deg selv glad, og dermed øker selvtilliten.
Noe av det vi mennesker er flinkest til er å sammenligne oss selv med andre. Og dette er noe av det dummeste vi gjør! Slutt med det! I vårt eget hode vil det alltid finnes noen som er flinkere, penere og smartere enn oss selv, men hva så? Dette betyr jo bare at vi innehar noen egenskaper som andre ønsker seg. Finn de gode sidene ved deg selv, og vær stolt av dem.
Får vi 10 komplimenter og 1 drittkommentar, så er det som oftest drittkommentaren som biter seg fast i hukommelsen. Prøv isteden å fokusere på det positive, tenk fine ting om deg selv. Det er nemlig superviktig å tenke fine ting om seg selv. Tankene våre er det indre mantraet som hele tiden serverer oss med påstander, og hvis disse ikke er positive har vi et stort problem.
En liten øvelse man kan gjøre for å øke selvtilliten er å skrive en liten liste til seg selv: “Dette er jeg fornøyd med”. Skriv kun ned positive ting, både om personligheten din og utseende ditt. Det kan kanskje være vanskelig å finne på noe, men absolutt alle har noe de er fornøyd med. Ta vare på listen og kikk på den vær gang du føler deg nedfor og trenger en liten påminnelse på hvor fantastisk du egentlig er.
Hva synes du om disse forslagene? Har du god eller dårlig selvtillit? Og hvorfor har du det?
Først må jeg bare si tusen takk til alle dere som har svart på spørreundersøkelsen min! Jeg har fått overveldende mye positiv respons, og jeg er bare så takknemlig for at så mange fantastiske mennesker leser bloggen min. Tusen, tusen takk for alle deres flotte ord. I dette innlegget tenkte jeg at jeg kunne svare på spørsmålene som kom inn gjennom undersøkelsen, og fortelle litt mer om meg og mitt.
Kan du ikke fortelle litt mer om hva du gjør på skolen? Du går jo psykologi gjør du ikke? Nei, jeg studerer faktisk ikke psykologi i år. I fjor tok jeg et årsstudium i psykologi i Bergen, og lærte utrolig mye morsomt om mennesket. Dette har definitvt gitt meg mersmak, og drømmen min er å utdanne meg til psykolog. Jeg skal derfor fortsette på psykologistudier høsten 2011. I år tar jeg et årsstudium i engelsk ved Høgskolen i Vestold, og sammen med mine klassekamerater reiser jeg til Tanzania etter jul. Gleder meg!!
Har du god selvtillit? I så fall, hvordan fikk du det? Noen tips? Dette er det flere som har spurt om, og jeg tenkte derfor å lage et eget innlegg om temaet. Stay tuned!
Du kan være litt “br唨når du kritiserer. Du burde være litt ydmyk siden du skriver at bloggen din inneholder psykologi. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har sterke meninger, og disse kan det være vanskelig å justere på. Jeg er veldig sta, og det er ikke alltid like positivt. Jeg prøver å fremstille synspynktene mine så sakelig som mulig, og synes egentlig jeg har klart dette bra. Men det er klart at min personlige mening vil skinne sterkt i gjennom, og den kan vel til tider være litt brå ja.
Når det gjelder psykologien, alle mine innlegg som ligger under kategorien “psykologi” er basert på ting jeg har lært når jeg studerte psykologi i Bergen. Dvs. disse innleggene er fakta basert på vitenskapelig forskning, og har ingenting med mine personlige meninger å gjøre. Jeg tror kanskje noen misforstår litt når de ser at bloggen min inneholder psykologi, psykologi er faktisk en vitenskap på lik linje med andre vitenskaper.
Hvordan møtte du kjæresten din? Ah, den historien er faktisk ganske romantisk. Siden så mange liker at jeg skriver om kjærlighet, så tror jeg også denne posten skal få sitt eget innlegg. Jeg kommer også til å poste et innlegg alla “Alle rare, spesielle mennesker får seg kjærste, bare ikke jeg.” Ettersom dette også er etterspurt.
Det virker som du lever det perfekte, skinnhellige liv gjennom måten du tar opp dine synspunkt på. Provoserende lesing. Okei, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på dette. Men jeg tenker som så: Uansett hva man skriver om og hvordan man skriver det, så vil det alltid finnes en eller annen som ikke liker det eller finner det provoserende. Dette må man rett og slett regne med hvis man stikker hodet fram i mengden. Selv synes jeg det er litt morsomt at noen finner bloggen min provoserende. Innleggene mine er basert på meg og mine synspunkt, og jeg er i grunn fornøyd med hvordan jeg fremstiller det. Kanskje jeg lever det perfekte, skinnhellige liv? Mahah.
Har du noen gang jobbet som modell? Nei, det har jeg ikke. Det har alltid vært en liten drøm å jobbe som modell, men det har bare aldri blitt noe av. Jeg har lekt mye modell hjemme foran selvutløseren da, hoho!
Hva gikk du på videregående? Jeg gikk studiespesialiserende med realfag. Åh, jeg er fortsatt bitter for at jeg valgte realfag istedenfor samfunnsfag. Mitt hode er skapt for lesing og ikke for regning og molekyler. Jeg synes man får altfor dårlig informasjon om hvilken linje man burde velge på studiespesialiserende. Lærerene har for dårlig kunnskap til å gi god veiledning og dette går faktisk utover den videre utdanningen til elevene. Mitt tips: Sett deg inn i den utdanningen du vil ta etter VGS og finn ut om du trenger realfag eller ikke.
Hvor får du inspirasjonen til bloggen din fra, og hva inspirerer deg i livet? Jeg finner inspirasjon overalt egentlig. Jeg leser andres blogger, jeg leser forum der ting blir diskutert og jeg følger med på hva som skjer i Norge og verden. Jeg kan også få ideer om ting jeg vil skrive om fra venner og kjæresten. Bare ved å leve livet og se hva det har å by på, gir meg masse inspirasjon om ting jeg synes er interessant å diskutere.
I livet blir jeg inspirert av hva andre mennesker har klart å få til. Jeg blir inspirert av den nye legeserien på TVNorge og tenker at: “Wow, de har oppnådd mye, det vil jeg også!” Jeg blir inspirert av Oprah Winfrey. Jeg blir inspirert av mennesker med et stort talent. Men jeg blir også inspirert av de små tingene som føles så godt: jentekvelder, kjærestekyss, en god film, rett og slett ting som gjør livet dritbra!
Har du noen tips til trening og mote? Jeg er faktisk veldig glad i å trene, men det hender jeg er litt for lat til å komme meg på treningssenteret. Jeg er veldig glad i spinning og body pump (styrketrening). Treningstimer der jeg føler at jeg har trent er viktig for meg. Når det gjelder mote er ikke det helt mitt område å blogge om. Jeg elsker å pynte meg og jeg elsker kule klær, men jeg har ikke en stil som skiller seg ut og som er verdt å dokumentere.
Hvordan greier du å skrive en så bra blogg? Tusen takk! Det hele startet med en idé om at jeg ville skrive en blogg som ingen andre har skrevet. Jeg vet at jeg har masse å by på, og dette vil jeg gjerne dele med flere. Jeg vil høre andres meninger om ting, jeg vil diskutere og inspirere! De fleste av mine innlegg har en mening og noe å komme med, og det er dette jeg savner i resten av bloggverden. Den er så overfladisk.
Har du blitt litt bedre kjent med meg? Lurer du på noe annet? Noe å kommentere?
Jeg har fått med meg at flere voksne velger å kjøpe alkohol til barna sine. Argumentene har vært at de heller vil kjøpe til dem selv enn at de skal få av andre. Jeg ser poenget, men likevel synes jeg det sender ut helt feil signaler. Jeg mener at foreldre skal gå foran som forbilder og være veldig strenge på at alkohol ikke skal drikkes før man er 18 år.
Selvfølgelig vet jeg at sikkert 98 % av ungdommer drikker alkohol før de fyller 18 år, men skal foreldre gjøre det enda enklere for dem ved å faktisk skaffe drikkevarene? Jeg synes det virker helt bak mål. Dessutten er mange foreldre altfor naive. Ja, de kjøper kanskje rusbrus og øl til barna sine, men tror du ikke de får tak i litt sprit og andre “godsaker” uansett? Selvfølgelig gjør de det!! Dermed holder ikke det argumentet.
Hva mener du? Er det OK at foreldre kjøper alkohol til barna sine? Why, why not?
Jeg har laget en spørreundersøkelse for bloggen min. Jeg blir veldig takknemlig hvis du tar deg tid til å svare, tar maks 2 minutter. TRYKK HER.
Når vi møter nye mennesker har vi alle lyst til å gi et godt førsteinntrykk. Førsteinntrykket er viktig og det gir andre et bilde av hvem du er. Jeg vet i hvert fall at jeg selv er opptatt av dette, man vil jo framstå på best mulig måte. Noen ganger kan man være redd for at man ikke fremstår slik man vil, og de vanligste tingene folk er mest redd for at andre skal si om dem er følgende:
At man blir oppfattet som kjedelig
At man blir oppfattet som uintelligent
At andre synes man er stygg
Hvordan er du mest redd for å bli oppfattet?
Jeg har laget en spørreundersøkelse for bloggen min. Jeg blir veldig takknemlig hvis du tar deg tid til å svare, tar maks 2 minutter. TRYKK HER.
Noen ganger kan det virke som hele livet handler om å finne kjærligheten. Det er rart det der, hvordan folk hele tiden er på jakt etter en å dele livet med. Jeg tror mange kan trives med å være singel, men til syvende og sist har vel alle et ønske om å finne den rette. Jeg er ingen ekspert på å skaffe kjærester, men jeg har likevel noen tips til deg som savner en å dele livet med:
Det skjer når du minst venter det
Det er veldig mange som fort kan bli desperate hvis de sterkt ønsker seg en kjæreste, dette er ikke så lurt. Jeg har i hvert fall et inntrykk av at de som leter og leter og leter, sjelden kommer noe sted. Visste du for eksempel at de fleste mennesker gifter seg med en fra samme by, en fra samme jobb eller en fra samme skole? Altså er det ikke sikkert din utkårede befinner seg så lang unna.
Vær deg selv
Hvis du ikke er deg selv er det liten sannsynelighet for at du blir sammen med en som passer for deg. Jeg tror også det er viktig å være blid og positiv, og ikke snakk nedlatende om andre i nærheten av drømmegutten. Jenter som snakker dritt er turn off.
Utforsk mulighetene
Det er ingenting i veien med å prøve nye måter å få seg kjæreste på. Noen ganger kan det føles ut som det virkelig ikke finnes noen potensiell kjæreste for deg i nærmiljøet, og da må man utforske litt. Du kan f.eks. opprette en profil på sukker.no eller moteplassen.com. Det kan kanskje virke skummelt, men jeg vet om flere som har hatt suksess med dette. Du må bare huske å ta forhåndsregler!
Hva tror du om disse tipsene? Hvordan fant du din kjæreste?
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg fikk en kommentar med følgende beskjed: “På måten du skriver innleggene dine virker det som du lever det perfekte, skinnhellige liv.” Jeg kan jo si med engang at jeg ikke er perfekt, men jeg skal heller ikke juge, for jeg er absolutt fornøyd med meg selv, min personlighet og mitt utseende.
Det var Eileen som introduserte meg for betegnelsen på noe jeg tror de fleste av oss irriterer seg over, nemlig PDA – Public Display of Affection. Du vet, de kjæresteparene som henger over hverandre, kliner, slikker hverandre i ørene og rett og slett tørrpuler i all offentlighet.
For meg er det helt greit at kjærestepar viser at de er glad i hverandre, men det finnes faktisk grenser. Jeg lurer på om disse kjæresteparene har noe de må bevise for resten av verden? “Hei, her er vi og vi bare eeeelsker hverandre!!!” På meg har det motsatt virkning. Jeg føler meg bare utelatt og utilpass sammen med slike mennesker. Skulle tro de kom fra et hjem med mangel på kjærlighet, så sultne som de er.
Nå man er sammen med andre mennesker, så må man faktisk klare å beherske seg. Jeg synes igrunn det er ganske uhøflig å være helt obsessed av kjæresten sin når det er andre tilstede. En ting er å holde hender og sende hverandre kjærlige blikk, det er jo bare koselig. Men å dra andre inn i en pornofilminnspillingen de ikke engang har takket ja til, det blir bare too much.
Hva mener du om PDA? Har du noe kjennskap til dette?
Jeg har laget en spørreundersøkelse for bloggen min. Jeg blir veldig takknemlig hvis du tar deg tid til å svare, tar maks 2 minutter. TRYKK HER.
