There are no secrets to success. It is the result of preparation, hard work, and learning from failure.
Alle vil vi oppleve å mislykkes. Det kan være i form av dårlige karakterer, nederlag på jobben eller et prosjekt som går til h*lvete. Etter mye hard jobbing kan dette være en stor psykisk knekk og motivasjonen du engang hadde forsvinner ned i avløpet. I slike stunder er det viktig å huske på at feil er en del av veien til suksess og hvis du vil lykkes, så må du starte på nytt.
Det beste du kan gjøre hvis du mislykkes er å ta et steg tilbake, puste ut og begynne på nytt. Det trenger ikke være så vanskelig, så lenge du er bestemt på å lykkes. Isteden for å fokusere på at du feilet, fokuser heller på hva som venter deg i den andre enden. Motiver deg selv ved å tenke på hva du kan vinne ved å prøve engang til og hva du vil tape hvis du gir opp.
Et annet tips er å ikke se på det som å mislykkes, men som et lite steg i feil retning. Lær av de feilene du gjorde og bestem deg for at du aldri skal gjøre de igjen. Husk at du har lært mye allerede og du er mye klokere nå enn da du startet første gang. Se på hendelsen som en læreprosess og motiver deg selv ut ifra dette. Si til deg selv at alt frem til nå har vært en utfordring og det kan bare gå én vei: opp!
Den store forskjellen på folk som kommer seg videre fra å mislykkes og de som ikke gjør det, er at mennesker som går videre ikke ser på seg selv som mislykket hvis de gjør en feil. De sier høyt: JEG er ikke en mislykket person. JEG kan hvis jeg vil. Med andre ord, du er ikke en fiasko, men du angrep kanskje ikke situasjonen slik du burde. Du brukte kanskje feil fremgangsmåte, så det er dette du må endre på og ikke deg selv. Det er nemlig bare en ting å gjøre etter et nederlag: Planlegge et comeback!
Hva gjør du hvis du opplever å mislykkes?
Siv
Nydelig innlegg, du!
Kristine :)
Takk! Passet perfekt med et slikt innlegg i dag, her jeg sitter og øver til en prøve jeg burde begynt å øve til for alt for lenge siden!
Silje Pettersen Holand
Kjempefint blogginnlegg! Det eneste jeg vil kommentere, er at det ikke er alltid man har et valg når det gjelder hvordan man håndterer et nederlag. Det er ikke alltid man kan styre utenom et fall.
Tar ekstravakter i eldreomsorgen, og til høsten begynner jeg på journaliststudier i Stavanger.
Jeg var ei skoleflink jente med toppkarakterer. Alt gikk fint, og planene var klare for studieløp framover. Barndommen min var god, men på ungdomsskolen ble det veldig mye vondt og vanskelig på en gang. Jeg ble mye mobbet, hadde ingen venner, pappa ble dødssyk og lå flere måneder i koma.. Han overlevde ved et mirakel, men endret personlighet da han våknet, og var mye sint.
Det ble vanskelig å være hjemme. Søsteren min fikk pauser fra alt hjemme ved å stikke ut med venner etter skoletid. Jeg ble hele tiden sittende midt oppi alt, samtidig som jeg sleit veldig selv.
Så begynte jeg på videregående skole. Karakterene var fortsatt gode, men jeg ble mobbet også her, selv om det var helt nye folk jeg gikk i klasse med. Fikk mitt første kjæresteforhold til en fem år eldre gutt, som etter et halvt år sa at jeg ikke betydde noe for han, at jeg bare var en av mange flørter han hadde på gang.
Andre året på videregående kom reaksjonen på alt dette, og det var ingenting jeg kunne gjøre for å hindre det. Flinkheten min hjalp ikke der.. Tunge depresjoner kom over meg, og jeg begynte å slite med angst. Klarte ikke møte på skolen, og fikk så mye fravær at lærerne ikke kunne sette karakterer, så jeg ble tvunget til å slutte.
I fem år gikk jeg med disse psykiske plagene, og prøvde å kjempe mot det på egen hånd. Det var så tøft hjemme, at ingen forstod at jeg trengte hjelp.
Da jeg var 20 år, prøvde jeg å ta livet mitt. Men jeg klarte det ikke, og først da kom jeg inn i helsevesenet. Jeg ble innlagt i en uke på psyk. krise avdeling, før jeg flyttet inn i en leilighet jeg leide, og gikk ukentlig til samtaler hos psykiater i 3 år. Tok også antidepressiva. Nesten 10 år ble jeg tilsidesatt fra livet jeg hadde planlagt. Nå er jeg 24 år, frisk fra depresjoner og angst, ferdig i behandling, ferdig med medisiner, ute av nav..
De fleste, både i familie og andre, har ikke trodd at jeg vil klare å studere. Jeg tror folk flest så for seg en varig uføretrygd. De fleste hadde gitt meg opp. Men JEG gav meg aldri opp! Ja, til tider var jeg preget av håpløshet. Men sånn generelt har jeg alltid visst HVEM JEG ER og HVA JEG KAN, og at dette ikke hadde noenting med de psykiske plagene å gjøre. Så jeg er et levende bevis på at det du skriver i bloggen her, er helt sant, og veldig, veldig viktig!
Lotte
Det må du ikke tenke på, synes bare det er kjempe stas at andre liker det jeg “tryller frem”
Jeg har brukt forskalingsplank og beisfargen heter så mye som Patinagrå og er fra Lady
Sjefens
Et veldig viktig tema, dette! Særlig når så mange går heftige eksamensuker i møte nå straks. Man skal prestere mye på kort tid, man har kanskje jobbet hardt og lenge for noe hvis resultat ikke blir helt optimalt. Lett å tenke at man er mislykket og kanskje til og med gi opp fremfor å komme over det og evt melde seg opp til ny eksamen.
MARITA GUNDERSEN
Jeg prøver å fokuserer på noe positivt
Lise
Tusen takk for dette innlegget, det trengte jeg virkelig nå! Du er herlig, Charlotte
sofie
Dette innnleget var brabrabra!
Charlett
Takk, jeg er glad du likte det