Ortoreksi kan defineres som en helsemessig ugunstig fiksering på hva som anses som sunn mat. Ortoretikeren er opptatt av å spise “riktig”  og fremfor alt være sunn. Ortoreksi er per i dag ingen anerkjent diagnose, slik som for eksempel anoreksi, men som du kanskje har lagt merke til så benytter media seg mer og mer av denne nye betegnelsen.

I det siste har bloggverden florert av utsagn av typen “strong is the new skinny”, “fit is the new shit”, “love yourself enough to have a healthy lifestyle” osv. osv. Disse ordtakene kombineres gjerne sammen med et drøss fitnessbilder av bloggeren der hun poserer i det hotteste treningstøyet og stolt proklamerer sin nye vektløftings rekord. I tillegg til dette blir vi bombardert med oppskrifter og bilder av lekker, sunn mat, der ingredienslisten helst består av sukrin, mandelmel og proteinpulver, men i hvertfall ikke sukker eller hvetemel. Gud forby!

Denne nye fitness- og sunnhetsbølgen har inntatt landet vårt med storm, og jenter som aldri før har løftet en skrue, pumper nå jern så svetten spruter og gafler i seg proteinpannekaker. Du tror kanskje du ikke blir påvirket? Du tar feil. Forskning har gang på gang vist at eksponering for et kroppsideal (om det så er tynnhet, sunnhet eller muskelvekst) i media kan og vil føre til spiseforstyrrelser, eventuelt misnøye med egen kropp eller en følelse av at man ikke strekker til.

Toppbloggerne på sin side er svært flinke til å skrive fra seg alt ansvar rundt temaer som dette, med uttalelser som “leserne må ta ansvar for eget liv.” Faktum er at bloggerne påvirker mer enn de aner, og ofte en svært sårbar målgruppe slik som tenåringsjenter. De poster kanskje mat- og treningsinnlegg i god tro for å inspirere leserne sine, men de er nødt til å ta stilling til at de er med på å påvirke en negativ trend i samfunnet.

Hva tenker du om dette?

Tweet

Det er mange fordeler med å ha søsken, og jeg skulle gjerne hatt noen selv, men det er ikke nødvendig å ha søsken for å ha en normal og sunn utvikling. Det virker nemlig som det er noen som tror det, at hvis man er enebarn da er man både bortskjemt, selvoppatt og underutviklet sosialt. Det stemmer ikke.

Studier som har blitt utført på familier med kun ett barn har faktisk resultert i veldig positive resultater. Enebarn har en tendens til å ha høyere selvtillit og større motivasjon til å oppnå resultater, gjør det bedre på skolen og oppnår høyere utdannelse. En grunn kan være at enebarn har et nærmere forhold til sine foreldre, og foreldrene legger mer press på at barnet skal gjøre det godt.

En annen myte om enebarn er at de kan være sære og ikke ha like gode sosiale evner som barn med søsken. Forskning har derimot vist at enebarn har like mange gode vennskap som andre, noe som tilsier at de også stiller likt sosialt. De siste årene har det  blitt mer og mer vanlig at folk bare får ett barn, så nå er det kanskje ikke så mange som rynker på nesa av enebarn lengre?

♥ I går ble jeg intervjuet på det populære radioprogrammet Norgesglasset på P1 om nettopp det å være enebarn, jeg er nemlig enebarn. Hvis du har lyst kan du høre det her. Det er følgende sending: “10.04.13 Myter om enebarnet”, og du hører intervjuet med meg omtrent 24 minutter ut i sendingen

Er du enebarn? Hvis ikke, hvordan ser du på enebarn? 

Meg som liten

Kilde: Child Development by Laura E. Berk.

Tweet

Du tror kanskje at hukommelsen din er som en båndopptaker som får med seg det meste og som er til å stole på? Dette er dessverre langt fra sannheten. Hukommelsen og minnene våre er faktisk ganske sårbare og påvirkes lett av både det ene og det andre.

I følge den anerkjente hukommelsespsykologen Daniel Schacter oppstår “feil” i hukommelsen på syv spesifikke måter. Han kaller dem for “de 7 hukommelsessyndene”:

1. Flyktighet: minner blekner raskt. For eksempel, selv om de fleste vet at O.J. Simpson ble frikjent for anklagene i drapet på kona si, så husker de ikke hvordan de fant ut om denne frifinnelsen. På et tidspunkt kunne de kanskje gitt deg svaret, men ikke nå lenger.

2. Fraværenhet: Vi er ikke alltid bevisst de tingene vi gjør. For eksempel, vi pusser noen ganger tennene etter at vi allerede har pusset tennene, eller går inn i et rom for å lete etter noe når vi plutselig har glemt hva vi leter etter.

3. Blokkering: Ofte har vi noe som vi vet vi burde huske, men som vi ikke kan huske. Det er som om informasjonen ligger på tuppen av tungen, men vi klarer ikke å gjenhente den. For eksempel, du kan se et kjent ansikt, men ikke huske navnet på personen.

4. Feilattribuering: Vi feiler ofte i å huske hvor vi hørte hva vi hørte eller leste hva vi leste. Noen ganger tror vi at vi ser ting vi ikke ser eller hører ting vi ikke hører. For eksempel, øyevitner i en rettssak kan ofte være overskygget av hva de tror de burde ha sett istedenfor hva de faktisk så.

5. Suggestibilitet: Vi mennesker er følsomme for føringer eller forslag, så hvis det for eksempel foreslås at vi har sett noe, så kan vi tro at vi husker å ha sett det. For eksempel, i en studie der deltagerne ble spurt om de hadde sett den filmen der et fly kræsjet inn i en leilighetsblokk, så svarte mange av deltagerne at de hadde sett den filmen. Men det fantes ingen slik film.

6. Bias: Vi er ofte biased når det gjelder gjenkalling. For eksempel, folk som opplever kronisk smerte i livene sine på et nåværende tidspunkt vil mer sannsynlig huske smerte i fortiden, uavhengig om de faktisk har opplevd det. Folk som ikke opplever slik smerte vil mindre sannsynlig ha minner om smerter i fortiden.

7. Utholdenhet: Vi husker noen ganger ting som viktige, som i en bred sammenheng er ubetydelig. For eksempel, en person med mye suksess og én merkbar feil, vil ofte huske den ene feilen bedre enn alle suksessene.

Kjenner du deg igjen i noe av dette?

Kilde: Cognitive Psychology by …, kap 6

Tweet

Dette er et spørsmål som det florerer av på nettet, og mange er overbevist om at hvis man barberer håret på leggene, i ansiktet eller andre steder på kroppen, så vil det bli kraftigere og kanskje lengre når det kommer ut. Er det sant?

Nei, håret gror ikke raskere og det blir heller ikke tykkere om du barberer deg, sier seksjonsoverlege Joar Austad ved hudavdelingen ved Rikshospitalet til forskning.no. Han sier videre, at grunnen til at du ikke kan påvirke hårene med barbering, er at håret allerede er dødt når det stikker ut av huden. Håret registrerer derfor ikke at du kapper det av, og får dermed heller ikke videreformidlet beskjeden til hårsekken, som fortsetter sine daglige gjøremål upåvirket av dine barberingspåfunn.

En grunn til at denne myten har oppstått tror overlegen kan være at kortere hår er stivere enn lengre hår, men hvis du lar håret på leggene dine vokse helt ut igjen, så vil du se at de er akkurat som før. Da fikk vi avklart den myten, så shave i vei!

Tror du fortsatt på myten?

For flere morsomme faktainnlegg sjekk ut: Hvorfor ler vi?, Hvorfor gjesper vi? eller Hvorfor får vi sanger på hjernen?

Kilde: Forskning.no

Tweet

Som mange sikkert har erfart så er det rett og slett nydelig å høre på god musikk. Og spesielt den musikksjangeren du foretrekker. Nå har også en rekke forskere kommet fram til at musikk har flere positive helseeffekter. Blant annet kan det redusere stress og balansere humøret. Her er 5 gode grunner til at du bør høre mer på musikk.

1. Vuggesang fungerer også for voksne
Spill myk, behagelig musikk de siste 45 minuttene før du skal legge deg om kvelden. De beroligende tonene kan føre med seg en fredligere natt med bedre søvn og mindre trøtthet den påfølgende dagen. I tillegg vil det roe ned hjerterytmen og pusterytmen din, noe som er vanlig kjennetegn ved trøtthet.

2. Musikk kan forbedre treningen din
Hvis du hører på musikk mens du trener, så er det sannsynlig at du vil yte mer enn hvis du ikke hører på musikk. De fleste rapporterer at musikk som spilles på utesteder er musikk de bruker på trening, altså partymusikk ala Rihannah.

3. Musikk kan beskytte mot forkjølelse
Kun 30 minutter med Ipod-tid senker ikke bare stresshormonet kortisol i kroppen og booster godfølelse-endorfiner, men styrker også immunforsvaret ved å øke nivåene av immunoglobulin A, et primært forsvar mot infeksjon i de øvre luftveier.

4. Musikk kan gjøre deg smartere
Å studere musikk fremmer barns læring på lang sikt. Musikktimer kan påvirke hjernestammens sensitivitet til lyd, slik at barns språkevner og hukommelse blir forbedret. Å spille piano eller saksofon kan til og med øke et barns IQ.

5. Musikk kan snu humøret ditt
Ved å høre på musikk som du virkelig liker – det kan være jazz, rap eller klassisk – mens du hviler, gjør lekser eller trener, så kan du forbedre humøret ditt og øke følelsen av optimisme, glede og ro.

Hvilken musikk liker du?

Kilde: Health in harmony //

Tweet

I dag på selveste valentinsdagen (ikke at jeg feirer den men …) så har jeg vært så heldig og kost meg med eksamen i pedagogisk psykologi. Tenkte jeg kunne fortelle litt om dette faget ettersom flere etterspør litt mer om skolen på bloggen.

Pedagogisk psykologi er et emne som gir en innføring i skolepsykologi. Hvis du er førskolelærer, lærer eller pedagog så vet du nok godt hva jeg snakker om. Pedagogisk psykologi handler derimot mer om å bruke psykologien i skolesammenheng, spesielt har vi lært om hvordan det kan tilrettelegges for utsatte/sårbare elever, hvilke atferdsproblemer som er gjeldende i norske skoler, mobbing, utfordringer i forhold til eksepsjonelle/begavede elever og minoritetsspråklige, samt diverse annet om læring, mestring og resiliens.

Jeg likte dette faget ganske godt. Nå har vi bare hatt litt i overkant av én måned på å lære oss faget, så det ble litt mye rot og stress, men selve faget er veldig interessant, og ikke minst viktig.

Har du hatt noen pedagogiske fag?

Tweet

Noen ganger kan det være slik at folk ikke anerkjenner deg for dine bidrag til noe eller dine oppnåelser. Det kan være alt fra en god karakterer, en god sceneprestasjon, en god fremføring til en god matrett, et smashing antrekk eller hva som helst annet du har oppnådd som du innerst inne ønsker litt skryt for. Vi mennesker ønsker å bli anerkjent av andre fordi en bekreftelse på at vi har gjort noe bra rett og slett føles godt, men det er ikke alltid vi får denne anerkjennelsen når vi forventer det, og det er ikke en særlig god følelse.

Det kan være flere grunner til at folk ikke gir deg den anerkjennelsen du fortjener, og det kan være litt lettere å takle skuffelsen hvis du vet hva som ligger bak en persons manglende evne til å gi skryt og komplimenter. Her er noen grunner.

1. Hvis de selv ikke fikk nok anerkjennelse når de vokste opp, f.eks. fra foreldre, så kan de føle det vanskelig eller ubehagelig å gi komplimenter til andre. Å gi deg den erkjennelsen de aldri fikk selv kan kanskje åpne en dør til undertrykket smerte og sårede følelser.

2. Hvis de er svært konkurranseinnstilte, f.eks. fordi de hele tiden føler de har noe å bevise, så kan de kanskje føle at de innrømmer underlegenhet, nederlag eller usikkerhet hvis de gir deg skryt for dine oppnåelser. Å innrømme et nederlag kan muligens skade deres sårbare ego, noe de ikke kan tolerere. Andre derimot får rett og slett god selvfølelse av å trykke andre ned.

3. Hvis de mener at dine oppnåelser og bidrag ikke er noe mer enn hva som forventes av deg, og at de derfor ikke mener at dine handlinger er verdt anerkjennelse. Dette kan spesielt sees i foreldre-barn relasjoner.

4. Hvis de tror at å anerkjenne dine oppnåelser kan gå til hodet på deg (dvs. at du blir egoistisk, innbilsk eller kjepphøy), så kan de med vilje holde igjen anerkjennelse uavhengig av om hvor mye situasjonen tilsier at du fortjener det.

5. Hvis de fornekter sine egne umøtte behov for anerkjennelse, så er det ikke engang sikkert at det går opp for dem at å positivt anerkjenne deg fordi dine oppnåelser er på sin plass. Selvom det nærmest er et ansvar eller et krav å rose enn venn for hans/hennes oppnåelser i nære relasjoner, så er det ikke sikkert de er i stand til å gjøre det.

6. Hvis de har en sterk følelse av berettigelse, så vil hvilken som helst anerkjennelse de mottar fra andre være forventet eller tatt for gitt. Og derfor vil en oppfatning av å respondere vennlig ikke være en del av deres narsississtiske atferd. De vil faktisk ikke engang vurdere å uttrykke takknemlighet når noen er generøse med dem.

Husk at hvis noen ikke anerkjenner deg for dine oppnåelser, så sier det sannsynligvis mye mer om dem som person enn det gjør om deg  og din verdighet. Så i slike situasjoner vil du være mye mer fornøyd hvis du lærer deg å gratulerer deg selv og anerkjenne deg selv.

Har du opplevd å ikke få den anerkjennelsen du fortjener?

Kilde: Why people don’t acknowledge you //

Tweet

Nesten alle mailene jeg får dreier seg om psykologistudiet og spørsmål rundt dette. Jeg tenkte derfor å svare på noen av de mest stilte spørsmålene, så alle kan få det med seg. Still meg gjerne flere spørsmål i kommentarfeltet hvis det er noe du lurer på.

1. Hva studerer du?
Jeg tar en bachelor i psykologi ved Høgskolen i Lillehammer og er nå på mitt tredje år. Når jeg er ferdig med bachelorgraden min, så ønsker jeg å ta en master i klinisk psykologi i Danmark (kandidatstudiet) for å bli psykolog.

2. Hvordan blir man psykolog?
Det har jeg skrevet et langt og utfyllende innlegg om her.

3. Er det vanskelig å komme inn på psykologistudiet?
Psykologistudiet kan være så mangt, men jeg regner med at det som oftest siktes til profesjonsstudiet i psykologi. Profesjonsstudiet i psykologi er et 6 årig studie som fører til tittelen psykolog. Det er svært vanskelig å komme inn på dette studiet i Norge, enten må du ha et veldig godt snitt fra VGS eller så må du kun ha A’er fra årsstudiet i psykologi og prøve lykken i Bergen eller Tromsø.

Velger du derimot å begynne med et årsstudium i psykologi eller ta en bachelor i psykologi, så er saken en ganske annen. Det er fortsatt et relativt høyt snitt på disse studiene, men det er overkommerlig. Jeg tror de fleste årsstudier og bachelorgrader i psykologi har en førstegangsvitnemålkvote på rundt 4,5.

4. Hvordan person må man være for å bli psykolog?
Det er vanskelig å si, men jeg tror en psykolog bør ha god selvinnsikt, ha evnen til å sette seg inn i andres situasjon (empati), være tålmodig og naturlig være en god samtalepartner. Hva tror du?

5. Hva synes du om psykologistudiet? Er det spennende?
Jeg er veldig fornøyd med psykologistudiet og det kan være både spennende og litt kjedelig, det kommer helt ann på hvilket fag og hvilken lærer man har. Personlig synes jeg personlighetspsykologi, utviklingspsykologi og biologisk psykologi har vært morsomst hittil, og kognitiv psykologi har vært mest kjedelig. Jeg tror psykologi er et ganske annerledes fag enn hva man forestiller seg. Det er for eksempel veldig “svevende”, det er absolutt ingen fasit på hvorfor mennesker er som de er eller gjør som de gjør. I tillegg er det nesten bare teori, ingen praksis.

6. Er psykologistudiet vanskelig?
Ja, jeg vil påstå at det er et av de mest krevende studiene. Det er veldig mye lesing og mye man skal forstå og få med seg. For å studere psykologi (og hvis man ønsker gode karakterer), så må man jobbe en del med studiene og ha en viss selvdisiplin. Faget i seg selv er ikke direkte vanskelig, men det er så mye stoff. Biologi og metode, derimot, vil jeg klassifisere som vanskelig, da disse faller innenfor realfagkategorien hos meg.

7. Hvordan er eksamenene på psykologistudiet?
Eksamenene består som regel av å skrive essay. Vi har som oftest 4 timer, og da skal vi skrive enten 2 av 4, 3 av 5 eller 4 av 6 oppgaver, det kommer litt ann på faget og læreren. Alle skriver så blekket spruter, det er skriving for hånd og det blir som regel mellom 10-25 sider. Noen ganger får vi kortsvarsoppgaver eller multiple choice i tillegg.

8. Hvor lang er psykologiutdanningen?
Profesjonsutdanningen i psykologi er 6 årig, en bachelor er 3 årig og en master/kandidat er 2 årig. I tillegg har man en 1-2 års praksisperiode etter endt studie hvis man skal bli psykolog.

Noe annet du lurer på?

Tweet

Vi mennesker tror vi er svært rasjonelle og at vi har full kontroll over valgene vi tar. Det jeg har lært etter snart 3 år med psykologistudier, derimot, er at vi absolutt ikke har full kontroll på valgene vi tar. Vi lar oss påvirke av alt, selv den minste ting. Her er derfor noen morsomme eksempler på hvor lett det er å lure oss “dumme” mennesker.

1. Verdens beste bilforhandler, Joe Girard, sendte ut et postkort til alle kundene sine hver måned der det stod “I like you” på forsiden, og “and I wish you a happy new year” på baksiden i desember, eller “happy easter” på baksiden i april osv, for å etablere et personlig forhold til kundene sine. Denne enkle lille gesten førte til at Joe ble en av verdens beste bilforhandlere og mot slutten av sin karriere var han så populær at man måtte booke time for å få kjøpt en bil av han.

2. En smykkeselger satt og solgte noen fine steiner til en ok pris, men det var ingen som kjøpte. Plutselig kom det en kunde innom og sa at steinene var altfor billig og at hun måtte sette opp prisen. Smykkeselgeren tredobbelt dermed prisen og kundene strømmet på. Det viste seg at kundene tenkte noe slik som: “Åh jøss, så dyre steiner, dette må være noe fine saker.”

3. Når du skal ut å kjøpe deg en fin vin, velger du oftest den til 250 kr eller den til 500 kr? En supert salgstriks som Vinmonopolet ofte benytter seg av er nemlig å plassere vin i forskjellige prisklasser ved siden av hverandre, f.eks.: En vin til 1000 kr, en vin til 500 kr, en vin til 250 kr og en vin til 100 kr. Når vinene er plassert slik, med 1000 kroners vinen som den dyreste, så er det MYE større sannsynlighet for at du velger vinen til 500 kr enn den til 250kr, enn hvis 1000 kroners vinen ikke hadde vært der. For når 500 står ved siden av 1000, så virker det jo ikke den så veldig dyr alikevel.

Er du lettpåvirkelig?

Kilde: Influence: The Psychology of Persuasion

Tweet

Nå for tiden har jeg et fag kalt helse-og miljøpsykologi og her lærer vi mye om naturen og hvordan den påvirker oss. Du har kanskje merket at naturen gjør deg godt? At du blir lettere til sinns og gladere av å være ute i naturen? Dette stemmer kanskje, men har ikke blitt bevist via forskningen før i de senere årene. Så da kan man jo spørre seg: Gjør naturen oss lykkeligere eller er det bare en illusjon?

Forskning har vist at mennesker som bor i urbane blokker (mao. blokker i bystrøk) er lykkeligere hvis de har gress, trær og busker utenfor blokkene sine, enn mennesker som kun har asfalt og veier utenfor blokkene sine. Mennesker med utsikt over natur eller et vindu ut mot natur viser også mindre stress og en høyere mestringsevne for diverse utfordringer i hverdagen.

Naturen kan påvirke oss både fysisk og psykisk. I en spesifikk studie, for eksempel, undersøkte man om pasienter som hadde gjennomgått en mageoperasjon ville ha en raskere bedring hvis de hadde et vindu ut mot natur enn hvis de hadde et vindu ut mot byggninger. Det viste seg faktisk at de pasientene som kunne kikke ut på naturen hadde en raskere bedring både fysisk og mentalt. Andre studier har vist at hagearbeid og aktiviteter i skogen kan ha en signifikant bedring på personer med depresjon.

Naturen er uten tvil viktig for menneskers velvære, og dette er også en av grunnene til at man bygger store, grønne parker i urbane miljøer, for eksempel Hyde Park i London eller Central Park i New York. Det er til og med vist at mennesker stresser mindre ved å se på bilder av natur. Føler du deg sliten, deprimert og stresset en dag, så vet du derfor hva du må gjøre: Gå en tur i naturen og sug til deg inntrykk, det virker faktisk! Og husk, vær flink til å ta vare på naturen for den er utrolig viktig for alt liv på jorden

Er du glad i å være ute?

Kilde: Environmental Psychology by Linda Steg

Tweet

Flere har spurt om jeg kan skrive litt om årsstudium i psykologi – hva det går ut på, om det er vanskelig og generelt hvordan det er. Synes egentlig det er rart jeg ikke har skrevet om dette før, så da er det jo på tide. Men ha i tankene at det er 3 år siden jeg tok årsstudiet, så noen endringer kan ha forekommet.

Jeg tok årsstudium i psykologi i Bergen, og søkte meg deretter inn på 2.året på bahcelor i psykologi i Lillehammer (grunnen til dette kan du lese mer om her). I Norge er det mange steder du kan ta årsstudium i psykologi og alle vil gjøre deg kvalifisert til å søke på profesjonsutdanningen i Bergen eller Tromsø (ønsker du å ta profesjonsutdanningen i Oslo eller ved NTNU må du søke med VGS karakterer). Årsstudium i psykologi er altså ekvivalent med det første året i profesjonsutdanningen og det første året i bachelor i psykologi.

Årsstudiet ved de forskjellige læringsstedene er satt sammen litt ulikt, men omfatter som regel de samme emnene. Alle har for eksempel ex-phil og ex-fac (google it), og innføring i psykologi, samt noen andre forskjellige fag (ofte sosial/personlighetspsykologi, metode og biologisk/kognitivpsykologi). Innføring i psykologi gir deg nettopp en innføring i psykologi, her lærer du litt om alt og får en fin oversikt over hva psykologi dreier seg om. De andre fagene går ofte litt dypere inn i stoffet. Forskningsmetode skiller seg derimot ut, og er ofte noe folk gruer seg til. Dette faget handler om hvordan man forsker i psykologien og litt statistikk i forhold til dette. Det er absolutt ikke så skremmende som det høres ut, men litt annerledes. Når du har fullført årsstudiet, så får du 60 studiepoeng.

Et årsstudium i psykologi passer for deg som er nysgjerrig på hvordan mennesker henger sammen, både biologisk og psykologisk. Du vil få en god innføring i hvordan vi tenker, hva i miljøet som påvirker oss, hvordan vi påvirker miljøet, hvordan vi utvikles fra embryo til voksen, og hvordan man forsker innenfor psykologien (husk at forskning gir grunnlaget for alt vi vet), samt litt til. Når det er sagt, så er psykologi et skikkelig lesefag. Etter min mening passer det for deg som alltid har likt skolen og som ikke har noe i mot å tilbringe en del timer på lesesalen. Det baserer seg også mye på forståelse, så det blir ikke like mye ren pugging som hvis du studerer medisin, men jeg vil likevel påstå at det er MYE å lese og MYE å kunne.

- Noen av notatene mine fra årsstudiet i Bergen -

Velger du å ta et årstudium i psykologi, så vil jeg i hvertfall hevde at du ikke har noe å tape. Psykologi kan man bruke i alle yrker. Dessuten trenger du ikke slite deg helt ut hvis ikke målet er å komme inn på profesjonsstudiet for å bli psykolog.

Her er en oversikt over hvor du kan ta årsstudium i psykologi i Norge med link til læringsstedenes infoside om årsenheten i psykologi:

- Universitet i Bergen
- Universitet i Oslo
- NTNU i Trondheim
- Universitetet i Tromsø
- Høgskolen i Lillehammer
- Ansgar Teologiske Høgskole i Kristiansand
- NKI nettstudier

Er det noe annet du lurer på, eller har du erfaringer å dele? Rop ut i kommentarfeltet!

Tweet

Psykolog er en beskyttet tittel som kun kan brukes av personer som har tatt profesjonsutdanningen i psykologi. En masterstudent, derimot, som har studert psykologi i 5 år til et avansert nivå, kan hverken kalle seg psykolog eller være medlem av Norsk Psykologforening. Til og med professorer i psykologi, som ironisk nok kan undervise profesjonsstudenter og som bidrar massivt til psykologisk forskning, kan ikke være medlem av Norsk Psykologforening eller kalle seg psykologer. I utlandet derimot, er saken annerledes, der kan man kalle seg psychologist.  Høres dette logisk ut? Jeg mener nei.

I dag vil folk med en mastergrad eller professorgrad i psykologi få streng beskjed om å ikke kalle seg “psykolog” av Norsk Psykologforening. Men da er det snart på tide at norsk psykologi finner ut hva mastere, med høy utdanning innenfor psykologi, skal kunne kalle seg. “Per i dag synes det å være en utbredt oppfatning om at mastergrader er en reserveløsning for de som ikke kommer inn på profesjon. Personer med mastergrad eller høyere grad innen psykologi fra et godkjent universitet bør på samme måte kunne få en beskyttet tittel innenfor den spesifikke fagretningen de fordyper seg i – eksempelvis helsepsykolog, organisasjonspsykolog, kulturpsykolog eller utviklingspsykolog” (Eimot & Dalsklev, 2012). På samme måte vil en profesjonsutdanning i fremtiden for eksempel føre til tittelen klinisk psykolog.

Det er viktig å huske på at psykologer, mastere og professorer i psykologi ikke er fiender, men de spiller på samme lag! Det er derfor et paradoks at man synes å tilskrive en som har gått profesjonsstudiet kompetanse i alle fagområder, mens en som har gått bachelor-/masterveien, og som kan ha mye mer kompetanse på ett bestemt fagområde, ikke får noen anerkjennelse av sin kompetanse, i alle fall ikke av Psykologforeningen (Brennen, 2007). Å få anerkjennelse for sin kompetanse er utrolig viktig, og det skulle bare mangle at en med mastergrad og en som har tatt profesjonsstudiet i psykologi får like høy status.

En gruppe psykologistudenter ved UiO har bestemt seg for å gjøre noe med dette utdaterte systemet, og trenger din hjelp. Ved å skrive under deres underskriftskampanje bidrar du til at også mastergradsutdannede og høyere kan få en psykologtittel innenfor sitt fagområde, samt at endringene de forslår (les deres artikkel her) vil øke forståelsen for hva mastergrader kan bidra med i norsk psykologi og arbeidsliv, og en større likeverd mellom psykologiutdanningene.

Kort oppsummert: Folk med master- eller professorgrad i psykologi kan ikke kalle seg psykologer, og får derfor ikke den anerkjennelsen de fortjener. Hjelp oss å endre på dette ved å skrive under på denne underskriftskampanjen. Husk at det i fremtiden kan gjelde deg, og at du ved å vie 1 minutt av livet ditt kan hjelpe mange ivrige psykologistudenter (inkludert meg ).

Hva synes du om dette?

Fun fact: Dr. Phil kan ikke kalle seg psykolog i Norge.

Kilder: Norsk Psykologforenings syn på psykologi og psykologer av Tim Brennen // Psychologist – men ikke psykolog av Eimot og Dalsklev

Tweet

Latter er en essensiell del av livet og latteren oppstår til og med hos små babyer (den første latteren forekommer ved 4 måneders alder). Likevel er ingen helt sikre på hvorfor vi ler. Det har blitt anslått at vi ler omtrent 17 ganger om dagen, og i mange tilfeller ler vi av alminnelige kommetarer eller vanlige hendelser. Vi kan også finne på å le når vi er nervøse, flaue eller skuffet.

Latteren kan ha flere funksjoner, blant annet kan den redusere stress og hjelpe oss å frigjøre negative følelser, slik som sinne og angst. Latter har også en viktig sosial funksjon siden den forsterker sosiale bånd og viser at vi føler oss komfortable i våre omgivelser.

Av en eller annen mystisk grunn ler vi når noen kiler oss, men vi kan merkelig nok ikke kile oss selv. Som oftest ler vi fordi det er deilig, men det er også bevis på at latter reduserer følelsen av smerte, booster immunsystemet, senker kortisolnivået (også kjent som stresshormonet) og senker blodtrykket. Personer som lever lenge har typisk et godt humør.

Tweet

Det er anslått å være mer enn 300 millioner overvektige mennesker verden over. I England i 2003 var 60 % overvektige og 23 %  led av fedme. Overvekt utvikler seg når energiinntaket i kroppen overgår energiforbruket over tid, og leder til opphoping av overflødig fetvev. Men som de fleste vet, så er overvekt mer komplisert enn overkonsumeringen av kalorier. Både psykologiske, miljømessige og psykologiske faktorer spiller en rolle.

Generelt sett ser det ut til at alvorlig overvekt som utvikler seg fra ung alder er forårsaket av gener som kontrollerer energibalansen, mens overvekt som oppstår senere i livet har en mye større miljøpåvirkning. Sentralt i disse problemene er vår økende avhengighet av høy kaloririk og fet mat. Denne typen mat produserer en redusert metthetsrespons og derfor en tendens til å spise større porsjoner. Noe av grunnen til at vi spiser mer usunn mat nå enn før kan være hvordan maten blir markedsført. En studie viste for eksempel at å se matreklamer på TV økte inntaket av kalorier med opptil 71 %. Men på den andre siden, det har også blitt estimert at gjennomsnittspersonen går rundt 40 km mindre per uke enn hva de gjorde i 1950. Med andre ord, både ytre faktorer (TV, reklame, samfunnet) og indre faktorer (motivasjon, vilje, personlighet) spiller en rolle for om du er tjukk eller ikke.

Genetiske faktorer har også en signifikant (som ikke skyldes tilfeldigheter) påvirkning på kroppsvekten vår. Familie og tvillingstudier har blant annet vist at kroppsvekt og tendensen til å utvikle overvekt er delvis nedarvet. For eksempel, det har blitt vist at barn med to overvektige foreldre har omtrent en 70 % sjanse for selv å bli overvektige, sammenlignet med 40% for barn med én overvektig forelder, og 10 % når ingen av foreldrene er overvektige. En av grunnene til disse forskjellene er individets forbrenning eller metabolisme. I løpet av et tiår, så vil den gjennomsnittelige personen få i seg rundt 10 millioner kalorier, men kun gå opp et par kilo. Hvorfor det? Jo, dette skyldes individets forbrenning og har vist seg å være sterkt genetisk. I en studie av 12 eneggede tvillingpar som ble overfôret daglig med 1000 kalorier over en periode på 100 dager, så fant man ut at det var stor forskjell mellom tvillingparene når det gjaldt vektoppgang, noen par gikk opp 4 kg mens andre gikk opp 12 kg, men forskjellene innenfor hvert tvillingpar var svært liten. Med andre ord, i følge disse studiene skulle man tro at kroppsvekt skyldes hvor effektiv forbrenningen du har arvet fra foreldrene dine.

Hva tror du kan være årsaken til overvekt?

Liker du dette innlegget blir jeg veldig glad hvis du deler det på Facebook eller Twitter

-

Kilde: Introduction to biopsychology by Wickens, kap 5

Tweet

I Storbritannia, i et gitt år, så vil omtrent 1 av 8 personer oppsøke en lege for psykologiske problemer. Et av disse probleme er depresjon. Alle mennesker kan føle seg deprimert fra tid til annen, for eksempel i respons til tap av noen eller noe, oppfattet mislykke eller generell motgang. Med andre ord er depresjon en kjent emosjon for de fleste, men for noen mennesker blir følelsen av depresjon maladaptiv, og det er her de virkelige problemene starter.

Det er vanskelig å si på hvilket punkt depresjon blir et psykologisk problem, men når det blir så alvorlig at personen aldri kan føle glede, er plaget av negative tanker, ofte tenker på selvmord, og ikke kan fungere ordentlig på jobben eller i sosiale situasjoner, så er problemet tydelig for alle. Det er antatt at genetiske faktorer spiller en viktig rolle i utviklingen av depresjon. For eksempel, så har forskere funnet en konkordansrate på rundt 50 % for identiske tvillinger sammenlignet med 20 % for toeggede tvillinger. Det vil si, hvis én identisk tvilling er alvorlig deprimert, så er det 50% sjanse for at den andre også er det. Dette er høye tall i forhold til den generelle befolkningen.

Den vanligste formen for depresjon oppstår dobbelt så hyppig hos kvinner som hos menn, årsaken til denne kjønnsforskjellen er ikke klar, men man kan jo spekulere i om dagens samfunn, for eksempel med tanke på kroppspress, har en finger med i spillet. Det er viktig å huske på at depresjon er en ekte sykdom som ikke grunner i latskap, personlig svakhet eller mangel på evne til å ta seg sammen. For eksempel viser depresjon også fysiske symptomer, slik som tap av energi, søvnproblemer og forskjellige smerter.

Har du vært /er du / eller kjener du noen som er deprimert?

Kilde: Biopsychology by Wickens, kap 11

Tweet